Historier

I november hadde vi gleden av å intervjue Arthur Andreassen. Arthur var sønn av Anton Andreassen og overtok etterhvert Einar II, og driften av den. Arthur har fulgt båten siden han som åtteåring var med faren ombord for første gang. I dag nærmer Arthur seg 90 år, men har allikevel en fantastisk hukommelse, og forteller mer enn gjerne om sitt liv i og omkring båten. En bedre informant til et slikt prosjekt kunne vi ikke fått - hans detaljkunnskap om båten og tilhørende utstyr er rett og slett imponerende!

På denne siden har jeg skrevet ned noen av historiene Arthur fortalte omkring Einar II.

Sist i juni, 1941:

Einar II lå fortøyd på havna, og to dager etter at tyskerne hadde gått inn i Russland var Arthur og faren Anton, ombord i Einar II for å skrape lagrene - oljen de fikk tak i disse krigsårene var ikke allverdens, og hadde ikke gjort jobben sin. Arthur kjedet seg fælt og maste på faren om de ikke kunne ro i land. Faren pakket til slutt sakene motvillig, og lot Arthur få viljen sin. Når de var kommet i land gikk Arthur til noen kompiser som stod på kaia. De hadde såvidt fått snudd ei tynne for å spille kuler på tynnebotn, før de hørte at det knatret utpå Skagen. Så kom der tre fly lavt innover havet, og guttene la på sprang opp fra kaia. Et stykke oppi gata ble Arthur løftet laus av bakken og kastet på nasen. De tre flyene tømte hele bombelastene sine i vågen innafor moloen.

Etter litt dristet folk seg ned på kaia igjen, og der var det to båter som så ut til å synke - disse ble løyst fra fortøyningene og satt i fjæra ettersom det var flo sjø. Planker var slått laus fra stevnet og vannet fossa inn.

Einar II så ikke ut til å ha tatt større skade, men når de kom ombord, lå ovnen i køya på feil side, innredninga lå hulter til bulter og dørken var kommet opp. I lasterommet var ballastbetongen sprukket, og i maskinrommet fant de Heimdalen i en stor brom-haug. Dagen etterpå viste det seg at Einar II tok inn mere vann enn normalt fordi flere nat hadde løsnet. Den ble slipsatt, natet og lagt på svai igjen. Motoren blei sendt til fabrikken for å bygges opp igjen.

Arthurs far, Anton, hadde fått melding om at Einar II var rekvirert av Vermacht, og når motoren kom tilbake fra gjenoppbygging gjemte han den i deler rundt omkring. Han ville slett ikke ha noe av at båten hans skulle i tysk tjeneste.

Utpå nyåret 1942:

Det gikk ut et dekrèt om at de som hadde fiskebåter som var rekvirert av tyskerne kunne søke fritak fra rekvisisjonen for å drive fiske med båtene. Dette gjorde Anton umiddelbart, og fikk innvilget søknaden - den lå jo bare der og var ikke kampdyktig i det hele tatt ettersom Anton hadde gjemt bort motoren. - Nå kom motoren plutselig tilrette, og det hastet med å få den ombord. Tyskerne brukte slippen konstant, så på storfloa ble Einar II satt i fjæra nedenfor politikammerset og verkstedet til Daugaard. Oppi bakken var det splintgraver hvor en kunne søke ly for splintregnet under den evindelige bombinga.

Arthur hjalp Daugaard med monteringa av motoren, og de hadde ett voldsomt renn mellom båten og splintgrava. - En gang, mens de lå der og det plystret i brannpiler rundt ørene på dem, satte Arthur i å svor:
"Satans kjyvrussen som ikke greie å gje oss fred!"
Da sa Daugaard rolig:
"Hysj hysj, Arthur, ikke bainnes, - vi vet ikke kossen vi kommer ut herifra..."

Monteringa av motoren blei ferdig, så nær som svinghjulet - det skulle heises ombord fra kaia like ved. Einar II hadde blitt endel tyngre der den stod i fjæra, og båten var kommet ganske høyt opp når den ble landsatt, så det var ikke mulig å få den flått. De støttet den opp med oljefat i sidene og grov en kanal under kjølen natta før storfloa kom. Operasjonen var vellykket, - på storfloa nappa de bare unna oljefatene og båten fløt. Svinghjulet kom på plass, og de fikk motoren i gang.

Denne vinteren hadde en lastebåt fullastet av kull gått på grunn på Skag-sida, og samme dag som de hadde fått motoren i gang ble de beordret på sundet for å transportere kull inn fra denne. Tyskerne regnet med at de skulle klare å få lastebåten flått på floa om kvelden, men ville lette den for last.

I havna lå en lignende båt som Einar II ved navn Herløv (F-53-V), eid av Alfon Gerhardsen. Denne hadde Einar II sin gamle Heimdal på 20 hk, og broren til Arthur hadde blitt rekvirert over i Herløv for å sysselsettes mens Einar II lå i opplag. Herløv hadde nå, av en eller annen grunn.., - maskinskade. Einar II fikk denne på slep slik at den også kunne lastes med kull fra lastebåten som stod på grunn. Ute på sundet ble de liggende å vente mens andre båter ble lastet, og mens dette pågikk hadde to slepebåter satt vaiere i lastebåten. De fikk dratt den av grunn, og alle båtene som ventet på lasting ble kommandert tilbake til havn.

På tur inn til havna var det tett i tett med båter, og Arthur sa: "Vess det nu hadde blidd bombing, - så hadde det blidd et blodbad her."

Området ovenfor kaia Einar II hadde stått ved og Herløv hadde ligget, hadde vært konstant utsatt for det de mente var terrorbombing. De visste ikke da at tyskerne hadde en peilestasjon på sjømannshjemmet hvor det bodde tyske offiserer i hele annen etg. Sjømannshjemmet lå der hvor politistasjonen er nå. Russerne visste om peilestasjonen, og skulle ha den vekk. Før de hadde fått Einar II ut av fjæra gikk det av ei 500 kilos bombe som rev ut hele første-etasjen på sjømannshjemmet.

Når Einar II og Herløv var kommet inn i havna spurte Anton hvor de ville ligge med Herløv, - jo, de ville ligge ved den samme kaia som før. "Ikke snakk om," sa Anton; "- den kaia har æ fått nok utav!" - De la igjen Herløv der, og gikk til molokaia hvor de fortøyde Einar II.

Vel hjemme hadde Arthur akkurat fått kaffekjelen varm før han så at tyskerne begynte å vifte med kanonene på Vårberget. Det var enda et flyangrep, og Arthur ventet i kjelleren til det var over.

Bombinga opphørte, og Arthur gikk ned i til moloen for å se hvordan det stod til. Alt vel med Einar II, - men Herløv som lå ved kaia, var full av splinthull - og der hvor Einar II har stått i fjæra - der var halve kaia borte.

Einar II bordet av tyskere.

På vår arbeidsøkt på Einar II fikk vi dette skrivet i hende. Skrivet beskriver en hendelse i 1943. Det var opprinnelig i ei spalte, men vi har redigert det til to spalter for å gjøre det litt medre "web-vennlig".


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar